Bjørge Gard - hvor telemarkskua har hovedrollen

20. oktober 2015

Det er Leiv og Solrunn Bjørge som ønsker deg velkommen til Bjørge gard av i dag. En gård som har vært i familiens eie siden 1874. I tillegg til gårdsturisme og tilstelninger, står Telemarkskua i høysetet. Solrunn tryller frem den deiligste is av melken fra denne utryddingstruede rasen. Det smakfulle marmorerte kjøttet blir til solide bonderetter for gjestene.

Artikkelen er skrevet av: Terje Dørumsgaard og ble først publisert på Visit Telemark. 

Rundt 1840 kom ”den norske parlamentarismens far”; venstrepolitikeren, stortingsmannen, statsministeren og VG-redaktøren Johan Sverdrup til gards, som skriversvenn. Søsteren hans var gift med skriver Nilsen. Og fra 1878 var det skole på gården; Skrivargard Folkehøgskule het den, men ikke alle var positive til den frilynte skolen på dette lille stedet. Strid i bygda avgjorde dens skjebne, og etter kort tid ble den nedlagt. Det er mye historie gjemt i veggene på Bjørge. Og Leiv henter dem ut igjen så godt han kan. Tar seg en runde i bygda, snakker med eldre folk, kanskje husker de noen navn og hendelser fra historien på Bjørge. Hvem vet? Og lokale navn ut fra bruk, topografi og landskapet rundt gården.

Leivs mor, Borghild, var en sterk kvinne, med en sterk personlighet. En kvinne opptatt av kunst, kultur og riktig ernæring. En kvinne med kløkt og interesse, som drev gården som et psykiatrisk sykehjem fra 1953 til hun gikk bort i 1985. Et virke som det ville vært vanskelig å videreføre uten en ildsjel som henne. Mens Borghild skjøttet sitt, arbeidet husbonden Olav med tradisjonelt jordbruk; korn, gress og frukt. En tid Leiv forteller om med glød i stemmen, en tid med stor aktivitet på gården. Hvor arbeidsfolk, betjening og pasienter skapte den fargerike trivselen som Leiv med et visst vemod husker så godt. En slik tid kommer aldri tilbake, sier han. I dag tar Solrunn og Leiv imot gjester på gården; gårdsturisme, møter, og annet som hører naturlig til en gård med overnatting.  

Låvedansen under Dyrsku`n er vel kjent gjennom 15 år. Og aldri har de hatt bråk, folk storkoser seg. Solrunn driver med sitt; steller hun ikke med gjestene eller står over grytene, lager hun deilig is av melken fra Telemarkskua. Og med de deiligste naturlige tilsetninger. Nå har de nettopp investert i en porsjoneringsmaskin som lager småbeger på 1,8 dl. Og med den igjen tryller de frem små beger med de fineste smaker: mørk eller hvit sjokolade, markjordbær, bringebærsorbet, og siste skudd på stammen; solbær fra Mustvedt gård i Gjerpensdalen i Skien. 

For på Bjørge står Telemarkskua i høysetet. En rase som så dagens lys allerede i 1856, Norges eldste husdyrrase, som i mange år har vært utryddingstruet. Hadde det ikke vært for ildsjeler som Leiv og Solrunn Bjørge, og alle de andre som nesten har sett det som en livsoppgave å bevare rasen, er det ikke godt å si om vi hadde hatt noen igjen av disse litt småvokste koselige dyrene. Heldigvis tenker noen også tradisjon og drift i mindre målestokk, og med et kanskje bedre ”utbytte” når alt kommer til alt. Som landskapspleier er Telemarkskua unik. En svært så trivelig rase å arbeide med, og ikke bare gir den deilig melk, også det gode marmorerte kjøttet er verdsatt. Og på Bjørge får gjestene både kortreist og ureist mat; ørret og sik fra Seljordsvannet, solid bondekost med råvarer fra Telemarkskua og fra elg. Og selvfølgelig gårdens egen is. 

Leivs bror Ola, som eier og driver prestegården i Seljord, har de siste 12 årene fisket opp 45 tonn sik og ørret for å få opp kvaliteten. Og det har gitt resultater. Større, fetere sik og ørret, og krepsdyrene som gir ørreten farge, er tilbake. I 2005 bygget han fiskemottak på gården. Der selger han sik og ørret til hoteller, restauranter og andre som er glad i god fisk. Varmrøykt eller fersk. Her har andre mye å lære.Slow Food Telemark fikk for ikke lenge siden Telemarkskua innlemmet i smakens ark i Slow Food, ”Ark of Taste”, som nettopp arbeider for å bevare og katalogisere gamle mattradisjoner og produkter som er på vei til å forsvinne, og som her; utryddingstruede raser.  Er den først registrert, vil den også kunne bli et presidie i Slow Food; små prosjekter som gis til produsenter eller sammenslutninger som trenger ekstra støtte og oppmerksomhet. Så forhåpentligvis går både Telemarkskua og Bjørge gard spennende tider i møte. 

Tekst og foto: Terje Dørumsgaard