Norsk matberedskap blir bygd kvar dag på garden

Krigshandlingane i Midtausten har gjort Hormuzsundet til ein flaskehals for råvarehandelen i verda. Store delar av råvarestraumen til gjødsel går gjennom desse urolege farvatna, og 2026 har minna oss om kor kort vegen er frå Persiabukta til ein norsk kornåker.

24.08.2026
Svein Tore Holsether , konsersjef i Yara

Foto: Svein Tore Holsether, konsernsjef i Yara.

Rundt halvparten av matproduksjonen i verda er avhengig av mineralgjødsel. Plantar treng næringsstoff for å vekse, og tilgang på rett næring til rett tid er avgjerande for stabile avlingar og trygg matforsyning. Utan god jordhelse og god agronomi får vi ikkje dei avlingane som trengst for å produsere mat til ei veksande befolkning.

Difor er tilgang til mineralgjødsel avgjerande for mattryggleik og beredskap.

Her har Noreg eit fortrinn. Yara har to fabrikkar i Noreg, i Glomfjord og på Herøya i Porsgrunn, der vi òg har den einaste ammoniakkproduksjonen i Norden. Sjølv om råvarer blir importerte, gir produksjon i Noreg kortare verdikjeder, høg kompetanse og større forsyningstryggleik i ei tid der stadig fleire land opplever kor sårbare globale forsyningskjeder kan vere. Frå Herøya åleine produserer vi gjødsel som omrekna blir til over 26 milliardar måltid årleg.

Mat skil seg frå nesten alt anna vi omgjev oss med. Vi kan utsetje kjøp av dei fleste varer. Vi kan ikkje utsetje behovet for mat.

Samtidig er Noreg eit land med lite jordbruksareal og ein kort vekstsesong. Difor er landbruket vårt bygd opp gjennom langsiktige politiske val som skal sikre produksjon under desse føresetnadene. Dette er ikkje berre landbrukspolitikk, det er beredskapspolitikk.

Betydninga av dette blir endå tydelegare når måla for norsk matproduksjon blir skjerpa: 50 prosent sjølvforsyning innan 2030, 70 prosent norske råvarer i kraftfôret innan 2034 og 90 prosent norskdel i matkorn innan 2040. Måla viser politisk vilje til å styrkje norsk matberedskap.

Men mål blir ikkje nådde gjennom vedtak åleine. Dei må realiserast ute på jordene, sesong etter sesong.

Nettopp difor er avgjerdene til bonden så viktige. Når skuronna står for døra, er mykje allereie avgjort. Resultatet blir ikkje berre bestemt av vêret, men av vala som blei tekne månader tidlegare om såing, gjødsling og investeringar. I år blei mange av desse avgjerdene tekne i ein vår prega av uro i Midtausten og kraftige svingingar i råvare- og gjødselmarknadene.

Skal vi produsere meir mat på dei areala vi har, må vi bruke ressursane smart. Presisjonslandbruk og digitale verktøy blir ein stadig viktigare del av løysinga, og her ligg mange norske bønder langt framme. Med moderne teknologi kan gjødsling enklare og meir presist tilpassast det enkelte jordet. Det gir betre ressursutnytting, meir robuste driftsresultat og lågare utslepp per kilo mat som blir produsert.

For bonden handlar dette først og fremst om god agronomi og lønsemd. For samfunnet handlar det om å produsere mest mogleg mat med best mogleg ressursutnytting. Når kvar kilo næring blir brukt der han gir størst effekt, kan vi både styrkje avlingane og redusere utsleppa frå matproduksjonen.

Presisjonslandbruk, god jordhelse, redusert jordarbeiding, fangvekstar, teknologi og gjødsel med lågare klimaavtrykk, som Yara Climate Choice Fertilizers, er verktøy som gjer det mogleg å kombinere høg produksjon med lågare utslepp.

Matberedskap blir bygd lenge før ei krise blir nyheitsoverskrifter. Ho blir bygd i fabrikkane, i jorda, langs transportkjedene, i forskinga, i teknologien og i politiske prioriteringar. Men først og fremst blir ho bygd av bøndene som år etter år tek avgjerdene som bestemmer kva som faktisk blir hausta frå norske jorder.

Lukkast bonden, lukkast norsk matberedskap.